Boklansering i Latvia

En utrolig fin tur!

Lanseringen på bokmessen ble en fin opplevelse.  Supportgruppen vår var begge våre to sønner: Per-Einar og Sturla. De skulle dra tilbake dagen etter. Men vi fikk en fin kveld i Riga . Riga by night:

 

 

 

 

Og et veggbilde.  Dette er folk opptatt av. Mange er engstelige. Det er ikke lenge siden russisk 50-årige okkupasjon opphørte. De fleste familier har en relasjon til mennesker som ble sendt til Sibir.

I Okkupasjonsmuseet i Riga ligger en tykk bok med 60 000 navn. Noen av dem kom fra gården der farmor var født. Latvia skulle russifiseres. Latviere ut – russere inn.  I dag har Latvia en befolkning på ca 2,2 millioner.

Det er ikke rart at folk er engstelige.  Framgangsmåte i Ukraina minner dem om framgangsmåte ved okkupasjon av Baltikum i 1940. Etter det de kalte et «helvetesår» (16 000 deporterte på en natt 14. juni) , ble de «befridd» av tysk okkupasjon. Da Tyskland ble jaget tilbake i 1944, festet Sovjet jerngrepet fram til 1991. Nå ønsker latviere mest av alt å få utvikle seg i fred.

I Nord-Norge trakk sovjetiske styrker seg tilbake ved krigens slutt. Dette er ny informasjon for mange latviere.  Det forklarer Norges forhold til Russland.

 

 

 

 Purmsati

Jonhild og jeg leide bil og kjørte 20 mil til Liepaja. Onsdag 4/3 ble vi invitert til gymsalen på Purmsatiskolen,  som vi kjenner så godt. Den ligger en times biltur fra Liepaja. Her møtte vi et kyndig og meget interessert publikum. Det er fra dette området min farmor kom fra. Publikum hadde gode spørsmål og kjente slekten min.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det ble en flott og varm mottakelse. Folk ville gjerne diskutere og fortelle om slekt og historie.

Vi kunne blitt der lenge, men måtte videre, etter boksignering,   og en god latvisk lunsj.

 

Liepaja

Om ettermiddagen var det åpning på museet i Liepaja. Vi kjørte i all hast fra Purmsati, var så vidt innom Ezere Maja, huset der vi leide rom, parkerte bilen og hastet gjennom byen ned mot havnen og museet.  Av de tre stedene vi var med lansering av boken, kom det flest folk her. Jeg regner med mellom 60 og 70 personer. Her ble introduksjonen min kort. Det var mange innslag. Skuespiller Janis Dreiblats leste flere utsnitt fra boken. Aleksandrs Krasavins og Emīls Dreiblats spilte og sang. Det ble avisintervju. Jeg rakk nesten ikke kanapeene, for det var så mange som ville ha min underskrift og snakke med meg. En eldre dame syntes visst at jeg fikk nok oppmerksomhet og gikk til Jonhild og ga henne en sjokolade og en klem.  En eldre mann stoppet foran bordet jeg satt og sang en gammel latvisk sang. Han stammet fra Sprude-familien: slekten min farmor kom fra.  Naboer til gården farmor og farfar dro fra, inviterte oss hjem til seg når vi kom neste gang. Det var «mykkje lys og mykkje varme» i luften.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det fristes å skrive, som vi ofte gjorde i stiler på grunnskolen: «Da vi kom hjem, var vi enige om at vi hadde hatt en fin tur……. »