En system-kritikers bekjennelser
januar 18, 2014
I 2011, holdt jeg et foredrag i forbindelse med 30 års-jubileet for videreutdanning i psykisk helsevern i Bergen. Jeg underviste på videreutdanningen i flere år, nesten fra oppstart. Jeg formidlet et noe nytt og annerledes fokus på livet i behandlingsinstitusjonene. Det skapte mye diskusjon blant studentene. I blant ble det diskusjoner «for/mot Binder» i korridorene. Jeg har møtt mange siden som var glade for forelesningene mine. De åpnet øynene for nye vinklinger i behandlingsarbeidet. Det gleder meg.
Jeg publiserte en artikkel basert på foredraget mitt i 2011. Den ble publisert i «Dialog» og kan leses her.
6 kommentarer
leave one →
Hei Terje.
Veldig interessant og gjenkjennelig artikkel om psykiatri. Jeg har ikke den erfaringen du har som pleiemedhjelper
i institusjon. Men med mangerig arbeidserfaring som soionom fra
psykiatrisk sykehus og fra psykiatritjenesten i kommunen kan jeg ikke skjnne at din forelesning
er provoserende.
Min aller beste erfaring er nettopp gjennom godt samarbeid med den som har
en psykisk lidelse, deres prrende, hjelpeapparatet som f.eks. fastlege, ergoterapeut, arbeidspraksis,
Nav, m.m. se hele mennesket, ikke bare en diagnose, og ha respekt for den enkelts meninger er avgjrende
viktig.
Takk for ditt innlegg.
Vi sees vel snart p smalahovelaget ?
Mvh Liv
Date: Sat, 18 Jan 2014 12:08:22 +0000 To: liv.totland@hotmail.com
Jeg skjønte det ikke helt, jeg heller, til å begynne med. Men publikum var folk, opplært i en tradisjonell medisinsk tenking. For mange er nok perspektivet utvidet nå, men jeg tror klassikeren E. Goffman kan gi oss nyttige påminnelser også i dag. Han går nok ikke av moten der ansatte møter pasienter og innsatte i våre mer og mindre lukkete institusjoner. Takk for innlegget. Vi sees på Hovvefesten!
Hei Terje, her har du på glimrende vis satt «diagnosesystemet» inn i en større og helhetlig sammenheng. Flere brikker falt på plass da jeg leste dette. Du har en unik innsikt i dette, og jeg tror din tilnærming tilhører fremtiden. Å vektlegge kvalitet er så uendelig mye viktigere enn det uproduktive tallhysteriet som NPM foreskriver. I tillegg er psykiatrien belastet med «diagnosesyndromet» og for sterke bindinger til legemiddelindustrien. Deler av psykiatrien befinner seg i en blindgate – med tragiske resultater for hundretusener her i landet: Pasienter, pårørende, venner. Samfunnsøkonomisk er dette også blitt et «svart hull». De aller fleste som nå går ut i uførhet, har psykiatriske diagnoser. Deler av behandlingene er kontraproduktiv. Jeg anbefaler at du skriver et sammendrag av det du har skrevet i artikkelen og sender det til Klassekampen, og Morgenbladet. De tar inn slike kvalitetsesseys. En kronikk i Bergens Tidende burde du også få inn om dette. Du har mye viktig på hjertet, Terje.
Takk for det, Nils. Jeg skal tenke på forslaget ditt. Må bare først komme videre med de skriveriene jeg holder på med. Takk for sist, forresten. Hils fruen.
Takk i like måte, Terje. Hils du og.
Hei Terje
Du oppsummerer et godt historisk blikk på psykiatrien og hva som har vært førende for fag og styrende for system og organisering slik jeg også husker det fra ulike kanter av landet. Jeg var med på å få opprettet videreutdanning i psykiatrisk sykepleie i Bergen, den 4. i landet. Det var på høg tid at det i vestlandshovedstaden kunne utdannes spesialsykepleiere. Departementet hadde bestemt at skolen skulle legges til Valen psykiatriske sykehus for bl.a å ivareta distriktsutvikling. Vi i Psykiatrisk sykepleiergruppe, Bergen jobbet mye og strategisk opp mot både Departement og Norsk Sykepleierforbund for å få endret vedtaket med sterk begrunnelse i at det nesten ikke var fagfolk til å undervise ved Valen og det ville være svært ressurskrevende å hente dit det meste av kompetente forelesere. Vi vant! Videreutdanningen startet i 1980 i de gamle lokalene til sjøguttskolen på Melkeplassen. Neste skritt var å bidra selv som underviser å skaffe meg nødvendig pedagogisk kompetanse. Foruten rektor var vi 2 fast tilsatte og hadde meget store oppgaver og utfordringer forran oss, men veldig spennende og morsomt var det.
Ved Rønvik sykehus fikk jeg i 2008 starte et nytt pionerprosjekt med svært begrensede og usikre økonomiske rammer. Pasient og pårørende medvirkning i behandling. Det gikk tregt og jeg møtte en god del motstand i ulike system, men det går da framover på flere måter? Eller? Nå er jeg ikke aktiv lengere, følger bare med fra sidelinja, men måtte bare tillate meg å dele dette med deg etter å ha lest din artikkel.
Mvh Rigmor