Barn kan ikke bo slik!

Da sangfestivalen var over, ble jeg invitert tilbake til Purmsati for en bredere sightseeing på skolen og i omgivelsene.

Alt vi har finansiert har kommet til nytte

På runden rundt i rommene fikk jeg se hvor mye de har fått ut av de pengene vi har samlet inn. Utenom alle klærne, har barn fått nye puter, dyner og sengtøy. Bilblioteket har gjort innkjøp an nye barnebøker med eventyt for forskjellige aldersgrupper.

Det var eventyrbøker med tradisjonelle eventyr og hver av bøkene hadde fått inskripsjon om at de var innkjøpt med penger fra oss i Norge. Det var hyggelig å se.

Det som ikke var hyggelig å se

En god del rom var pusset opp for en tid tilbake, men da vi kom til korridoren med rom som ikke var blitt pusset opp, tenkte jeg at her kunne ikke barn bo! Jeg hadde sett rommen før, men så fler detaljer denne gangen.  Utslitt gulvbelegg, slitte toiletter, urgamle tapet med skader. Det var her pengene stoppet opp. Det var ikke mer midler å hente.

Jeg har vist bilder tidligere, så det får holde med disse fire. Jeg hadde et møte med skoleledelsen, fikk utlevert regnskap for det de har lagt ut og vi diskuterte mulighet til å samle inn noe penger til fornye av gulv på noen rom. Skulle alt renoveres, ville det komme på et svimlende beløp. Jeg lovet å sende det vi hadde igjen på konto, slik at de fikk begynne på gulv i sommer, mens ungene var hjemme i ferietiden.

Heldigvis har det kommet inn friske penger, slik at jeg fikk sendt 1000 LAT. Det vil si ca 11 000 kroner. Nå er det ganske tomt på konto. Skolen skulle  i tillegg ta en del penger av undervisningsbudsjettet for å få gjort mest mulig. Det var den eneste muligheten de hadde.

Her bor altså flere av de ungene som sang så strålende og var så glade på Den store sangfestivalen! Dette er medaljens bakside.

Så godtfolk: Unger kan ikke leve slik! Vil dere støtte dem videre, for å få levelige kår, send penger på konto: 3633 32 94561

Nedslitte møbler

I tillegg til nedslitte rom, var det også nedslitte møbler. De har fått møbler fra Sverige, men alt var gammelt og var stort sett fra 70-tallet. Noe kunne males, og noe var blitt malt, men det muntret bare litt opp. I Norge ville ikke en gang Fretex tat imot slike møbler!!

Ellers tar jeg imot gode ideer til hvordan vi kan støtte dem videre.

Disse siste avsnittene er en  beskrivelse av den mer «depressive» delen av reisen min. Jeg har mye mer muntert å si, så jeg fortsetter min fortelling om Latvia-turen snart, så følg med.