En sanglede uten like!
Jeg fikk en fantastisk mottakelse da jeg kom til Purmsati den 26. mai. Ieva, vår kontakt blant lærerne, avsatte to dager til å følge meg opp. Derfor var jeg i Purmsati både torsdag, under festivalen , og mandagen etter. Da diskuterte vi samarbeid og jeg fikk omvisning i- og rundt skolen.
For en fest!
Festivalplassen var en stor plen i parken. Skolen var tidligere en herregård som tilhørte en av de mange forhatte baronene i Latvia. Baronene som undertrykte bønder i flere hundre år, helt fram til over 1905, året for den blodige revolusjonen. Parken var innrammet av bjørkeskog, epletrær og en stor fiskedam som baroner måtte ha om de skulle ha god anseelse blant sine egne. Det var her baronens sommerfester fant sted, med noble kvinner og menn, kledd i siste moter fra Berlin og Paris.
Men nå var det fest med barn som ikke står høyest på våre samfunns prioriteringsliste. De kom glade i flokker mot festivalplassen. Det fikk meg til å kjenne den berømte klumpen i halsen, og noe vått i tårekanalen. Nå skulle det være fest i frihetens, vennskapet og håpets tegn!
De kom fra 12 skoler. 200 totalt. Barn og gjester. Mange hadde kjørt 15 – 20 mil. Barna hadde øvd hele året og forberedt klær og kostymer. Dette var et høydepunkt før sommeferien!
To lærere, utkledd som frosker fra fiskedammen, bandt hele festivalen sammen med stor jubel og suksess.
De presenterte meg først. Jeg var invitert til å si en hilsen. Jeg snakket om sanger fra hjerte til hjerte og jubelen ble stor da jeg sa jeg var halvt latvier. Alt ble profesjonelt oversatt, setning for setning. Jeg kvitterte for det hele ved å framførte: «Den fyrste song» av Sivle, som en hilsen fra oss i Norge.
Profesjonelt opplegg.
Der var 7 – 8 mikrofoner, 3 keyboards og stor miksepult. Lærere var ansvarlige for «tonefølge» og en av dem hadde fast jobb med miksepulten. Det var fine dekorasjoner og kulisser rundt en overbygger scene. Dette hadde lærene og de eldste elevene lagt sjelen sin i!
Profesjonelle artister
Jeg fikk oppleve scenevante artister. Det var ingen fomling. Hver skole skulle fram føre 3 sanger. Det gikk som en drøm. Unger kom til scenen på rekke og rad og sang latviske sanger med en innlevelse som jeg skjelden hører make til. Det var innøvde bevegelser, dans og små tablå. Dette skulle flere ha sett!!
Ja, de sang latviske sanger. Sanger om kjærlighet, samhold om skog og natur. Det var sanger med tradisjoner og nyere populære latviske viser. Til slutt, alle sammen: skolenes fellessang! Ingen utenlandske tekster. Dette var deres eget. Og de sang det med hjertet.
Heidundrendes avslutning på dagen.
Etter konserten var det middag i skolens spisesal. Så en dundrende disco-ettermiddag/kveld for alle ungene. Livsglad disco-lyd klang gjennom den gamle baronens herregård. Det var som en protest mot alt det den avdøde baronen sto for.
Alle lærerne og voksne gjester møttes på det store lærerrommet. Det var 4 meter under taket. Midt i rommet var bordet dekket med kaker, frukt , kaffe, te og vin. Så begynte en «sangfestival» nummer to. Den varte nesten 2 timer. Lærerne sang gamle latviske sanger og folkeviser. Mange liknet skillingsvisene min mor ofte sang. Hun kunne alle versene, og det kunne også disse lærerne! Hvis hukommelsen glapp, sjekket de fort på datamaskinen. Det var en herlig spontankonsert.
Til slutt overrakte jeg skolen et lite håndtverk fra Bergen. Et lite glassbilde som tegn på menneskelig fellesskap. På kortet var et vers av «Fløytelåt» av Jakob Sande. Mitt lille bidrag til denne konsert nummer to, var å synge dette verset til tone av Geirr Tveit.
Dette var et godt sted å være! Det er denne skolen og disse barna vi støtter. Det gleder meg. Og vi skal støtte fortsatt. Det skal jeg skrive om senere.
Men en tanke slo ned i meg etterpå: Hvilke norsk skole kan tenke seg å invitere seg selv til neste festival?











Veldig bra Terje. Vi støtter opp med mer penger.
Hilsen fra Torill og Bjørn