En liten milepel i bokprosjektet

Denne dagen har vært en viktig liten milepel i bokprosjektet mitt. Jeg sitter her med et eksemplar av manus som er komplett for første gang. Alle kapitlene ligger etter hverandre slik det mått bli til slutt. Jeg har et manus med en begynnelse og en slutt. Det ligger her i hånden min.

Lang ferd

Det har vært en lang ferd. Jeg startet prosjektet med insamling av informasjon om familien min i 2007. Jeg vet ikke når innsamling av fakta gikk over til å bli et bokprosjekt, men et steg på veien oppdaget jeg hva jeg var i ferd med å gjøre. Det måtte bare bli slik. Siden har jeg latt meg lede der boken ville. Og nå er den her.

Hva ville boken bli?

Den ville at jeg skulle skrive om mine opplevelser på mine leting etter fortiden i Latvia. Den ville at jeg skulle fortelle om den utolige historien dette landet har gått gjennom. Så ville den at jeg skulle stoppe ved året 1905 og den «ukjente» latviske revolusjon. Den «latviske våren» kunne den kalles. Men våren ble til iskald høst og vinter. For det var 1905 som gjorde at farfar dro og at jeg ble meg her senere. Det var 1905 som gjorde at farmor kom etter. Det var den som preget dem siden. Boken ville at jeg skulle fortelle hvorden de hadde det, hva de tenkte og opplevde. Så ble det slik at jeg tenkte hva de tenkte og skrev det ned. Nå er det her:   Historien, reisen, letingen, meg selv, revolusjon med mange som ble borte, og til slutt farvel og et nytt liv. Jeg sitter med det som skulle være den lille begynnelsen,  men det ble alt sammen. 300 sider. Resten av historien ligger og venter på meg.

Hva nå?

Nå skal jeg lage ferdig fire små kapitler som skriker på hjelp. Så skal jeg finlese og finpusse. Til slutt vil jeg finne en venn eller to som har tålmodighet til å lese over 300 sider manus og fortelle meg sin hjertens mening. Jeg tar gjerne imot frivillig påmeldte.

Men denne dagen er en god dag!